
Jeg drømmer fortsatt om våren, å sitte ute i solen på en fridag, og nyte solen på nesen, ha en avis og en kaffekopp og bare være til!
Det er en deilig følelse, det eneste minuset må være, at jeg kun har fri onsdager..
og at det ikke alltid er fint vær på mine fridager.. hehe men det kan jeg godt leve med!
Jeg har mange fine dager jeg, hvis jeg bare tenker etter.
Men de dagene jeg husker best, og de dagene som setter seg i minnet og skaper trøbbel for meg, det er de vonde dagene. Og de er det mange av.
Beklageligvis har jeg ett problem, både med å vite og finne ut av hvem jeg er,
men også hva min mening er i livet.
Jeg får ofte prolemer med ting, regninger, klær, husarbeid, osv osv..
Som oftest så ordner det seg, jeg trenger penger, ber om penger, får penger.
Men ikke nok til den store drømmen, det tar nok lengre tid å oppfylle, men jeg er ikke i tvil om at det skjer.
En dag, da har jeg det huset jeg ønsker meg, den jobben jeg ønsker meg, og det livet jeg ønsker meg. Men hvor langt inn i fremtiden dette ligger, ja si det,
det vet jeg ikke.
Jeg er heller ikke sikker på om jeg ber om det på rett måte, kanskje jeg sier noe feil,
kanskje jeg har for mange roblemer i livet mitt nå, til at alt kan falle på plass.
Men jeg vet ikke hvordan jeg fikser det.
Men jeg stoler på at det ordner seg. Det gjør alltid det.

Vi har idag vært ute og gått tur, som vi pleier, bildet her er fra den ruten, men i dag ville det vært snø her. Og der var flotte motiver, med trær og grener i forskjellige farger, mørk grønn
lys grønn, brunt .. nydelig var det.
Turen var fin, frisk luft, mosjon, selskap på turen, selv om vi ikke pratet så mye.
Vi gjør ikke det lenger vi, vi prater mye og godt på telefon, men ikke på to manns hånd,
eller hvordan det skrives.
Jeg finner ut etterhvert at jeg trenger mye alenetid, tid til å tenke, være meg selv og kjenne på kroppen som stadig krangler.
Den tiden jeg var en "vanlig" skilt mor, da fikk jeg avlastning annenhver helg, siden barna var hos sin far. Men etter at han ble borte, er jeg alene om alt.
Stort sett går dette bra, men når smertene setter inn, da ønsker jeg meg mer tid alene,
uten opvask, uten klær, uten noen som vil prate med meg. Bare meg og meg selv, en hel uke,
det ønsker jeg meg.
Tror jeg skal bestille en uke, på et hotell, og reise bort. Ringe min mor og få hjelp i huset mens jeg er borte. Ta med en flaske vin og noen gode bøker, og bare være til for meg selv.
Jeg vet det hadde blitt tatt dårlig opp, av ham som skal være min sterke side, for han kan ikke forstå dette. Han hadde nesten tatt det som et tegn på at vårt forhold var over.
Men det kan jeg ikke bekymre meg for. Ham betyr egentlig så lite, iforhold til meg selv, og barna mine. De og jeg etter det, vil alltid komme først. Altid!
Hvor jeg ender etter å ha gått gjennom meg selv på den måten jeg bør, det aner jeg ikke,
men jeg tror det er en plass der ute, hvor jeg hører hjemme.
Bare at jeg har brukt veldig lang tid på å komme dit. Og jeg er der ikke enda.
Jeg vet ikke hvordan og når, jeg kommer dit, men jeg skal dit.
Drømmemannen har det lite for seg å lete etter, han vil evt komme om det trengs, han jeg har nå er mer enn god nok. Han gir meg ett kyss, så er jeg mo i knærne, og det betyr mye.
Hvis man ikke kjenner noe når man kysser noen, da betyr den personen ingenting.
Men jeg er ikke klar for å gå videre sompar, før jeg vet hvem jeg er, og hvor jeg ender.
Jeg har en drøm om et stille liv, med egne høner og å dyrke jorden, til eget bruk,
ikke ha jobb, og kunne bruke dagen som man orker.
Slik er det å være kronisk syk, men trenger mye tid alene, og tid å bare være. Må man bruke de få kreftene man har på jobb, da har man ingen ting igjen å bruke på seg selv, eller familie og venner.
Familien kommer jo først, spesielt ungene mine.
Jeg har pratet mye nå, og det er sikkert mange skrivefeil, men jeg orker ikke nå å sjekke,
så dette får stå som det er, for nå hvertfall.
Jeg kommer til å bytte bilde også, tar ett noen ikke kjenner igjen-- --